EN GRØNNJÆVLIG SAK

Pussekluten vibrerte intenst som en elektrisk dildo. Alf, polish-dopet, pusset jernet eller shovelen som han foretrakk å kalle Harleyen. «Shov gir show,» var hans yndlingsuttrykk.
«Gnir du mer på det dekselet der nå, så får vi snart øye på veiven,» kom det fra Jens.
«Nei, gi deg,» svarte Alf. «Du er alltid så forbannet utålmodig, Jens.»
«Utålmodig jeg?» snerret Jens og fortsatte: «Det er ikke det som er problemet.
Problemet er at du er en jævla sinke!»
«Aah … det er nå ikke mer en én snau time siden du tråkket igang Triumphen for første gang i år.» Jens avfeide tiltalen med å se mot himmelen. Det var stjerneklart.
«Lover godt til i morgen … været mener jeg,» sa han omsider.
«Ja … jeg håper det går bedre i år enn jomfruturen i fjor … da gikk det ganske ille, og det var ikke værets skyld …» Alf nærmest mumlet i skjegget nå.

Denne kvelden var de blitt enige om å dra på årets første weekendtur – i morgen, lørdag formiddag. Nå var det snart Alfs tur til å starte opp «biken» for første gang siden vinteropplag ogmotoroverhaling.
«Der tenker jeg det holder,» sa Alf.
«Ja, speila hos min mor er ikke blankere,» kommenterte Jens. «Se nå å få tråkket igang sykkelen!»
Ved Alfs første forsøk på å starte jernet, tok trolig menisken en tur opp til hofta og ned igjen. Ved andre forsøk brummet Harleyen som en Harley skal brumme.
«OK! Da er alt i orden, Affa!»
«Ja, du kommer klokken ni i morgen, Jens?»
«Klokka ni prompte! Ha det godt.»
«Ha det, og husk å ta med ei ekstra oljekanne til sykkelen din, Jens»
«Ja, ha ha … veldig morsomt!»

Klokken var halv åtte om morgenen da en mørkegrønn Triumph Bonneville – 1968 modell – stanset under soveromsvinduet til Alf. Motoren på fire-fem tusen omdreininger og hornet i like mange desibel, skulle duge til vekking.
«Faen, skal du vekke bestemor opp fra graven, Jens?!»
«Er antagelig lettere det, enn å få deg opp om morgenen, Affa. Ditt dovendyr!»
«Dovendyr? Var ikke avtalen klokken ni?»
«Jo, men svarte pokker, se på det herlige været. La oss komme avsted så fort som bare fanken.»
«Greit, men jeg må ha mat først.»
«Mat? Affa! Nå skal vi ha syklene på veien for første gang i år, og det eneste du tenker på er mat. Vi svipper innom et sted og får oss noe å tygge på.»
«Futt i katten. Okay, en lyndusj så kommer jeg.»
Jens blei tankefull en stund. Han hadde merket seg at Alf nevnte: «Bestemor opp fra graven.» Det gav ham assosiasjoner til fjoråret da…nei, han måtte prøve å få tankene over på noe annet igjen…

En halvtime senere var guttene igang. Turen startet med Alfs sedvanlige: «Shov gir show.» Det var i midten av april og vårluften var fortsatt skarp, men det kompenserte solen for. Den varmet fra en skyfri himmel. Alfs lange lyse hår blaffet i vinden. Håret stod i kontrast til det mørke lange helskjegget. Kontrast var det også ved hans svarte bekledning mot den skinnende hvitlakkerte sykkelen – en 1969 modell Shovelhead, – han red avgårde på. Alf var middels høy, hadde snille lyseblå øyne og var, tiltross for at han var glad i mat, slank. Han hadde nylig fylt 55 år og var 2 år eldre enn kammeraten. Jens var nok montert på et annet samlebånd. Han var høy. Hodet var prydet med lange
mørke krøller, kort mørkt helskjegg og midt innimellom alt dette et par smale mørkeblå øyne. En kraftig overkropp med tilhørende «ølmage», gjorde at den gamle flygerjakka i brunt skinn virket noe snau. I motsetning til Alf, kunne Jens virke brautete og litt truende for folk som ikke kjente ham. Alf hadde ved en anledning ertet ved å kalle ham «pikenes Pyton-Jens.» Den har Alf aldri gjort reprise på.

De hadde slitt gummi i ca halvannen time da sulten ble påtagelig hos Alf. Han kjørte opp på siden av Jens, pekte med armen og ropte: «Vi sleiver innom den stasjonen! Dem har sikkert noe å sette tennene i! Nå spiser jeg hvilket pyton som helst, og kjenner jeg deg rett så har du omtrent tom tank!»
«Stemmer!»
Bensinstasjonseieren – en mann i 50-årene – stod innafor glassdøren. Mannen var iført den legendariske blå kjeledressen med den like legendariske tvistdotten i baklomma. En liten rød caps forsøkte å holde på plass noen grå tufser. Han fulgte gutta med øynene – særlig Jens. Det var helt tydelig at han ikke likte «bikere». Alf vaglet inn for å betale for bunkersen og selvfølgelig…
«Har du noe å spise på?»
«Ikke annet enn sjokolade og annet snacks,» svarte mannen som hadde forflytta seg til kassa.
«Hva? Futt i katta! Er det langt til nærmeste matstasjon?»
«Tjaa…det ligger ei veikro…ei mil nordover…»
I det Alf er opptatt med å betale for bensinen, ble inngangsdøra revet opp. Inn kommer en eldre mann – sikkert i 70-årene – og hveste: «Få disse kara avgårde. Jeg har sett dem før. De er noen bøller.» Alf spurte rolig: «Hvem er du?» Mannen svarte ikke. Han bare stirret Alf hatefullt i øynene.
«Dette er min far,» sa bensinstasjonseieren og fortsatte: « Han har nettopp flytta hjem igjen etter et års tid i Telemark.»
«Telemark?!» kom det fra Jens, som var kommet inn i lokalet. Det gikk et kaldgufs nedover ryggen hans når han hørte navnet Telemark og så nærmere på den eldre mannen. Jens fortsatte: «Og med hvilken faens rett har du til å jage oss avgårde, din forbannede støvklut?»
«Nå er jeg enig med faren min. Se og kom dere avgårde. Jeg vil ikke ha noe bråk her.»
Gutta gikk ut uten å si noe. De startet syklene men kjørte bare skrått over veien og stilte seg demonstrativt opp. Jens er oppskaket. «Affa, jeg har en bange anelse om hvem den eldre gubben er. Det…det…ee…»
«Ja, kom med det. Hvem er det som får deg så gira?»
«Jeg har egentlig ikke lyst til å rippe opp i det nå, men det er for jævlig. Det mangler bare at han kjører en grønn Volvo. Tar du poenget?»
«Ja, jeg tar poenget, men det at han har vert i Telemark et års tid…jeg mener Telemark er stort. Dessuten, du så vel ikke ansiktet så godt den gangen?»
«Godt nok kan jeg love deg.» Mens de står der tause og ser på hverandre, hviner to hvite og grønne Kawasaki forbi dem, på vei nordover.
«Vel, det er fortsatt noen som er på tur. Skjønt tur og tur med den farta. Men kan ikke vi også fortsette turen nordover. Roe deg ned, Jens. La oss konsentrere oss om turen vår nå. Så kan vi snakke om fjordåret ved en senere anledning. Om ikke annet, så for min skyld.»
«OK, Affa. Unnskyld. Vi fortsetter.»

Etter å ha kjørt over ei mil, kjører Alf opp ved siden av Jens, dunker han på armen og sier: «Hvor blir det av denne teite veikroa? Vi må da ha kjørt over ei mil nå?»
«Det finnes ikke noen veikro på denne øde og forlatte veien her, Affa. Den jævla
bensindotten løy for deg.» svarte Jens.
« Kanskje den er dekket av busker og trær, tusser og troll så…» Alf fikk ikke snakket ferdig. Jens skrek: «Se!» og pekte mot noe som så ut til å være en trafikkulykke. Det var de to Kawasakiene. Så ut som om den ene hadde fått problemer i svingen, og dratt den andre med seg inn i fjellknausen. De forulykkede var ungdommer. Ingen av dem var ved bevissthet. Gutta hadde aldri med seg mobiltelefoner, eller andre elektroniske duppeditter når de var på dagstur. Våget ikke rote rundt på Kawagutta etter mobiler. Dunket bare forsiktig utenpå skinndressene, men fant ingen.
«Der kommer det en bil.» sa Jens.
Alf reiste seg opp og veivet med armene. Bilen senket farten som om den ville stoppe, men gav så full gass. Jens skvatt opp og så ansiktet til mannen han hadde truffet på bensinstasjonen. Bilen – en grønn Volvo – suste forbi.
«Hva var det jeg sa?» brølte Jens og fortsatte: «Det er han, det er han! Samme mann og samme bil som i Telemark. Jeg skal faen døtte meg kjøre etter jævelen og suge tak i han og…» Alf, som ellers er rolig, blir nå oppskaket «Du blir her! Nå vet vi hvem han er, og kan få tak i han siden. Konsentrer deg om ungdommene nå. Jeg kjører etter hjelp.»

Etter et par kilometer får Alf øye på et hus til høyre, oppe i åsen. Han svinger inn på veien mot huset men får øye på et annet hus til venstre, som ligger litt inneklemt bak en tett klynge med trær. Han bremser ned og svinger inn. Han rekker ikke å slå av motoren før det kommer en mann ut på trappa. Mannen var liten og rund. Så ut som en godmodig og bestefaderlig type. «nei, så hyggelig. Kom inn, kom inn.» sa mannen.
«Takk for det, men det har skjedd en alvorlig ulykke litt sør for her. Kan du ringe til ambulanse og lensmannen?»
«Har du stukket av fra ulykka?!»
«Nei nei, kammeraten min er ved stedet.»
«Jeg ringer til lensmannen, så ordner han resten. Kom inn så lenge. Jeg har nettopp laget middag. Der er nok til deg også. Dette kan ta litt tid.»
Der kom løsningsordet, selve koden. Middag. Alf lot seg ikke be to ganger.

Etter at samtalen med lensmannen var unnagjort, satte de seg ned ved kjøkkenbordet.
«Per.» sa mannen og strakte fram hånden.
«Alf.»
« Sikkert et forferdelig syn som møtte dere. Å slikke asfalten er én ting, men
nærkontakt med, for ikke å si å smadres mot, fjellveggen…»
«Det var faktisk en som ikke stanset.» avbrøt Alf og fortsatte: « En eldre mann i en grønn Volvo.»
«Slike folk burde vært anmeldt, men dere har lite å fare med uten registreringsnummer eller vitner.»
«Kammeraten min og jeg, vet hvem det er.»
«Hææ?»
«Han er far til en bensinsjappeeier. Jeg antar det er eieren. Sjappa ligger en mil eller halvannen sørover.»
«På venstre side når du kommer herfra? Ligger etter en kort oppoverbakke?»
«…Ja.»
«Steike!» Etter utbruddet nærmest hvisket han: «Det er en eldre bror til lensmannen.»
Alf holdt på å ramle av stolen.
«Du ser det huset oppe i lia?» Spurte Per, og pekte forsiktig.
«Ja, det var der jeg hadde tenkt meg før jeg fikk øye på dette huset. Du mener vel ikke…du mener vel ikke at den jævelen bor der?»
«Ser du hva som står litt bak hushjørnet på sørsiden?» Jens måtte myse for å se bedre, så sa han: «Ja, det står en bil der.»
«Vent litt» Per gikk inn i stuen og kom tilbake med en kikkert «Ikke gå bort til vinduet. Se i kikkerten fra der du er. Sitter nok med kikkert han også. Både så og hørte du kom.»
Alf så halve fronten på en grønn Volvo. «Godt ikke Jens, kammeraten min, er her nå. Han hadde kjørt rett opp og dradd innvollene or ham.»
«Ville jeg ikke anbefalt. Han hadde blitt skutt før han kom så langt. Han har skutt etter MC-folk før. Bare flaks at han ikke har drept noen. Gubben hater MC-folk.»
«Ja, jeg vet det,og…»
«Det gjør hele familien. Vel, de andre bare misliker. Han snakket ikke til meg på
ordentlig i den tiden jeg kjørte motorsykkel.» Per ble drømmeartig og fortsatte: Siste jeg hadde var en BSA Lightning 70-modell. Herlig sykkel. Gubbejævelen kaller meg for – Den Frelste.»
«Den Frelste, hæ..?»
«Solgte BSA´en for to år siden. Etter det er jeg – Den Frelste.»
«Mannen er jo spenn hakka gal!»
«Han hakka stadig på meg med spydige kommentarer, men lot meg ellers være i fred. Ville tydeligvis ha noenlunde fred med naboen. Så noe må det være i topplokket, tross alt.»
«Det var sikkert ikke for å være snill. Han hadde nok nytte av det på ett eller annet vis.»
«Unnskyld, jeg brøt deg av i sted. Jeg ble litt ivrig. Hva var det du ville si?»
«E…han har drept noen. Ikke med kuler og krutt, men…» Alf ble tankefull og sank litt sammen i stolen. Han var stille en stund. Så reiste han seg opp og sa: «Skal fortelle det en annen gang. Jeg lover deg. Nå må jeg komme meg avgårde. Lensmannen er sikkert på plass nå. Apropos lensmannen, er han farlig på noen måte?»
«Ikke farlig direkte, men kan være vanskelig mot folk han misliker, og du vet
motorsyklister…ja. Dessuten vil han forsvare familien til siste ord er sakt»
«Vi snakkes.»
«Vær forsiktig. De to brødrene har helt sikkert snakket sammen på telefon.»
«Tenkte på det samme. Håper ikke Jens har drite seg loddrett ut. Eller kanskje enda verre, at han har drite lensmannen ut.»
«Går ikke det ut på det samme?»
«Godt poeng.» Alf lo når han sa det.

Ambulansen var i ferd med å dra når Alf ankom ulykkesstedet. Den ene ungdommen var erklært død. Den andre var fortsatt i live, men bevisstløs. Mens lensmannen var i ferd med å jage bort en skuelysten som var kommet til, så Alf sitt snitt til å trekke Jens tilside.
«Du hadde rett. Det er mannen fra Telemark vi har truffet på her. Jeg vet hvor han bor og han er bror til lensmannen.»
«Hva?!» Han skrek så han holdt på å sprenge trommehinna til Alf.
«Hallo! Hva er det dere snakker om?» ropte lensmannen.
Ambulansen var kjørt avgårde, så det var bare de tre igjen. Jens var iferd med å åpne kjeften da lensmannen fikk en telefon. Gutta hørte lensmannen si: «Hum… Ja, dem er her… Hum… Hva? Idiot!»
«Kom igjen ,Jens. Jeg vet hvor vi skal!»

Hode til Per var blodig. Han hadde lagt seg på sofaen.
«Hva har skjedd? Er det Telemarksdjevelen, eller hva han heter, som har vert på
ferde?» sa Jens.
«Ikke si navnet hans. Jeg vil ikke vite hva han heter.» sa Alf.
«Ja, han ville vite hva Alf og jeg snakka om. Vi snakka om en motorsykkelulykke som nettopp hadde skjedd og om det å kjøre motorsykkel. Ikke noe annet, svarte jeg.»
«Han trodde deg tydeligvis ikke.» mumlet Alf.
«Hva…nei, han trodde meg ikke. Og han spurte og spurte. Så kom han med trusler om vold. Da jeg fortsatt benekta å snakka om han, tydde han til vold. Jeg er temmelig øm i hode, nakke og skuldre. Men det går bra, dere vet, det ser som regel verre ut enn det er, med alt blodet og sånn.»
«Ja, jeg ser på håndklede du har lagt under hode at du har blødd en del. Du har blødd gjennom håndklede så du bør legge puta i kaldt vann med en gang.» kommenterte Jens.
«Greier du det selv, eller skal jeg…» Alf ble avbrutt.
«Nei nei, det går bra, jeg er allerede oppegående. Skal mer til for å knekke en gammel BSA rytter.» Per lo nå. «Au, det gjorde vondt i kjeven og ribbena. Han har tatt ribbena også, den satanen.» Per gikk på badet for å pleie hodet og pute med kaldt vann. Når han kom tilbake sa Jens: «Ser man det? Nå ser du mye bedre ut. Du vil nok bli hoven og få blåmerker, men det er til å leve med. Hvor ble det av gubben? Dro han hjem?»
«Nei nei, han tok en telefon, antagelig til broder lensmannen, og så spant han avgårde. Hadde dere kommet minuttet før, hadde dere sett ham.» svarte Per og fortsatte: «Jeg vet hvor han skal hen. Nesten 100% sikker. Han har ei hytte langt pokker i vold inne i skauen, Den ligger milelangt fra folk og ingen kjenner til at det er han som er eieren, unntatt familien og meg.»
«Hva, unntatt deg?» Jens sperret opp øynene.
«Ja, det har seg slik at jeg er en pensjonert snekker. En dag kom han på døren min. Det var selvfølgelig etter at jeg ble Den Frelste…»
«Hææ?» Jens var ikke helt med nå.
«Jeg skal fortelle det siden, Jens» sa Alf.
Per fortsatte: «Gubben fortalte at en bekjent hadde spurt om han visste om en snekker som kunne ta på seg en liten takreparasjon. Det var kun snakk om en snau dags arbeid. Jeg sa ja, og vi ble enig om en pris som også eieren kunne godta, sa han. Det var en sommerdag for snart to år siden og vi dro grytidlig. Midt på dagen ble jeg sulten. Han hadde sakt at jeg ikke trengte å ha med meg kaffe, kun nistepakke. Så jeg gikk inn i hytta for å be ham sette på kaffe. Han var ikke å se. Døren til det ene soverommet var lukket, så jeg antok at han var der og tok seg en høneblund. Vel, tenkte jeg, jeg kan vel koke kaffe selv, og gikk inn på det lille kjøkkenet, fyrte opp gassbrenneren og satte over kjelen. Jeg satte meg ned ved salongbordet i stua for å vente på kaffen. På bordet låg det noen
blader om jakt og våpen sammen med noen papirer. Jeg tok opp det øverste bladet og skulle til å bla i det. Jeg blar alltid fra baksiden til framsiden. Øverst på baksiden står navn og adresse til gubben som jeg ikke skal nevne navnet på. Forsiktig snuser jeg litt i papirene. Der ser jeg en faktura på materialene som jeg bruker på taket. Ja, dere har vel allerede gjetta at gubbens navn og adresse stod på fakturaen. Så hørte jeg lyder fra soverommet. Lynraskt fikk jeg lagt alt på plass slik det var, og kom meg ut på kjøkkenet akkurat tidsnok før soveromsdøren gikk opp. Hytteeieren liker ikke at det er fremmende i
hytta uten at han selv er til stede, sa gubben. Nei, bare overta kaffekokinga du så går jeg ut jeg, svarte jeg. Når jobben var gjort og vi skulle kjøre hjem, sa gubben til meg: Her har du betalinga som vi ble enig om. Hytteeieren vil gjerne at du glemmer at du har vært her og aldri nevner det for noen. Grunnen er at hytta er ulovlig oppsatt. Det finnes ingen papirer på den. Heller ikke hos skattemyndighetene. Så hvis du lover det, har jeg en bonus til deg her, sa han til slutt. Jeg lovet, og tok imot bonusen. I dag er dagen for å bryte lovnaden. Jeg skal vise dere hvor det er. Det er så vanskelig å forklare så jeg sitter på med dere og viser dere veien. Men, og det er en betingelse, vi kjører ikke helt fram.
Når det er igjen en, nei to kilometer, snur vi og jeg blir kjørt hjem. Deretter kan dere gjøre hva pokker dere vil.»
«Avtale» sa Jens.
«Avtale» sa Alf, og la til: Du får sitte på med meg, Per. Jeg har størst motor.»
«Takk, men jeg kjører engelsk. Er du klar, Jens?»
«Det er jaggu meg rare folk her på kloden» mumlet Alf i skjegget.

Gutta hadde kjørt en god stund når de får øye på noe som ligner på en trafikkulykke. De senker farten for å stoppe. De ser ansiktet, som virker livløst, til mannen som spant avgårde i en grønn Volvo. De gir full gass. Alle tre syns trafikkulykker er pyton, men kunne man ane et aldri så lite smil i munnvikene? Ved fjorårets første weekendtur ble dama til Alf drept. Offisielt var det en trafikkulykke. I virkeligheten var det drap. Mannen i grønn Volvo presset Alf og dama ut av veien med overlegg. Jens var et hårstrå fra å gå samme veien.
Dama døde to dager senere.

00O00